- Gripende menneskeskildring av Anne Karin Elstad

Anne Karin Elstad skriver levende og gripende om det norske gårdslivets rike tradisjoner i hennes trettende roman Odel. Romanen ble gitt ut i 2003 av Aschehoug forlag.

Mitt hovedinntrykk av boka er at den beveger noe ved deg som leser. Man blir dratt inni en felles livshistorie mellom to mennesker som er brutal på den ene siden , men sjarmerende og vakker på den andre siden. Anne Karin Elstad skildrer karakterene på en gripende måte, de fremstilles som virkelige mennesker og her mener jeg forfatterinen lykkes. Hennes måte å beskrive mennesker og deres skjebner på er beundringsverdig. Karakterene er absolutt troverdige. Noen av karakterene i boken reagerer man med sterk avsky mot, mens andre føler man medfølelse med.

Odel skildrer livshistorien til Tori Lande som vokser opp på en gård i Sandefjord. Tori er enebarn og derfor også odelsjente, noe som ikke var vanlig i Norge rundt 1940. Tori er ei bestemt ung jente som vet hva hun vil i livet. Til tross for kommentarer og blikk fra andre barn og deres foreldre, er Tori fast bestemt på en dag å skulle ta over gården og bli bonde. Styrken til å stå fram på denne måten henter hun fra sine foreldre og besteforeldre, som alle forteller henne at hun skal gjøre det hun vil her i livet og ikke bry seg om hva andre sier og mener. Parallelt med Toris historie fortelles også Halldor Gislasons livshistorie. Halldor vokser også opp i Sandefjord. Han er litt eldre enn Tori, og inngår derfor ikke naturlig i Toris omgangskrets. Ved en tilfeldighet møtes Toris og Halldors skjebner en dag, og siden den dagen var det klart; det skulle bli de to.

Romanen er bygget opp på en litt spesiell måte. Den er, som romaner flest, bygget opp av kapitler, men til forskjell fra andre bøker er den delt inn i fem deler. Først beskrives Toris historie fram til hun er ca. 18 år og først legger sine øyne på Halldor. Deretter beskrives Halldors historie fram til han er litt over tjue år og møter Tori. Videre handler det om Tori og Halldors felles historie, deres liv sammen og til slutt hvordan gården fordeles til neste generasjon etter Tori og Halldor.

Språket i boken er rikt på forskjellige dialekter, dette gjør peronene mer levende. Som for eksempel kokken på lastebåten hvor Halldor jobber, en svært troende bergenser som banner som bare det, og beklager seg for sine upassende utspill etterpå. På samme måte som karakterene, skildres også miljøet i boken på en troverdig måte. Som Vestfolding må jeg si at det var gøy å lese en bok hvor handlingen utspiller seg i kjente trakter. Sandefjord er hovedbyen i boken, noe som gjør at boken blir ekstra spennende for de som har en viss tilknytning til hvalfangstbyen.

Etter min personlige mening, er dette en særdeles god bok. Historien er rik og består av mange aspekter, som fortelles på en god måte. Det at to personers individuelle og felles livshistorie fortelles i en og samme bok, på 342 sider, gjør at forfatterinnen ikke kan gå i detalj i enhver situasjon. Noen ganger hopper historien over flere år, i noen romaner blir denne måten å fortelle en historie på forvirrende, men gjennom Odel har Anne Karin Elstad lykkes med å få fram de viktigste punktene i livshistoriene som er beskrevet.

Kilder:
http://www.dagbladet.no/kontekst/3844.html
http://www.aschehoug.no/servlets/dispatcher/forfattere/alfabetisk/vis?contentItemId=648252&gclid=CIvqw5SlqJMCFQJFMAodc3UInw
http://www.dagbladet.no/kultur/2001/09/20/283141.html

Anne Karin Elstad

Anne Karin Elstad er en norsk forfatterinne, født i 1938 og oppvokst på Nordmøre. Hun er opprinnelig utdannet lærer, og jobbet i yrket lenge. men lysten hennes på å skrive gjorde at hun hoppet av karrieren som lærer og fulgte sin drøm. Debutromanen Folket på Innhaug, den første romanen i en serie på fire, ble utgitt i 1976, til strålende kritikker. Siden har Anne Karin Elstad skrevet femten romaner, verdt å nevne er serien om Julie (første kom i 1993) og Fri (2000). I 2001 var Anne Karin Elstads verk de mest lånte på norske biblioteker med 24.000 utlånte romaner.
Mellommenneskelige forhold og norske tradisjoner innen bygde- og gårdsliv er det Anne Karin Elstad er mest kjent for å skrive om. Hennes evne til å sette seg inn i forskjellige menneskers situasjon, og skildre disse, er noe av det som er karakteristisk ved Anne Karin Elstads diktning. Odel (2003) er intet unntak.

Diktanalyse ”Våre Små Søsken”

”Våre små søsken” er et dikt skrevet av Inger Hagerup. Når det ble skrevet er ukjent.
Diktet er delt inn i ni vers som hver har fire linjer. Hvert vers har enderim, der andre og fjerde linje rimer, et ABCB-system. Diktet har en bestemt rytme, som kommer naturlig når man leser diktet. En spesiell flyt gjør at diktet blir ganske lett å få med seg.

”Våre små søsken” beskriver de som er litt annerledes i samfunnet, de ”med litt mindre håndbagasje enn vi er utstyrt med”, og alle aspektene ved deres liv. Paralellt fortelles det om ”de normales liv”. Livet og døden, gleden og sorgen, og også verdier beskrives på en sjarmerende måre.

I ”Våre små søsken” forteller Inger Hagerup om hvordan det er å være litt annerledes i vårt samfunn i kontrast med hvordan det er å være ”vanlig”. Hun omtaler de som er litt annerledes nærmest med fugleperspektiv, et virkemiddel som brukes mye i film for å få fram at noen eller noe er små/ynkelige/stakkarslige. Det er jo ikke et visuellt dikt så man ser dette ikke, men i hverfall jeg får følelsen av at ”Våre små søsken” er litt stakkarslige, mye på grunn av at Inger Hagerup til stadigheter skriver ”disse små”. Diktet sier hvordan det er å komme til denne verden og hvilke verdier man har eller burde ha. Videre sies det at de som er litt annerledes har lettere for å glede seg over små ting i livet. De er veldig lykkelige når noe er bra, men samtidig veldig lei seg når noe ikke er fullt så bra. Det er ikke slik at et bestemt ord eller en bestemt setning gjentas flere ganger i diktet. Selv om det ikke er gjentakelser, så går ordene de små, bror og søster igjen nærmest i hvert vers i diktet.

Språklige virkemidler i form av metaforer og språklige bilder er brukt i fleng i diktet. Et godt eksempel for å illustrere et språklig bilde er i det andre verset: ”De kom til denne verden, - det vanskelige sted – med mindre håndbagasje enn vi er utstyrt med”. Når Inger Hagerup her skriver mindre håndbagasje, mener hun selvfølgelig ikke dette bokstavelig. Noe av det samme er det i vers seks, der det står: ”Det er så lett å glemme: Når siste båt skal gå, må alle passasjerer la all bagasje stå.” Den underliggende betydningen her er at når vi alle en dag skal dø, så betyr det ingen ting hvor mye penger man har eller hvor mye man eier av materialistiske ting, det som da betyr noe er hvem man er og hvem man har vært, hvordan man her levd og hva slags liv man har hatt. På en måte er dette diktet veldig enkelt, hovedpoengene er på ingen måte gravn ned i kompliserte sammensetninger.

Jeg mener at tema i diktet er abstrakt. Det er en underliggende moral i diktet som sier at selv om de svake i samfunnet kanskje aldri vil blir helt voksene så betyr ikke det at de ikke kan ha et fantastisk liv fyllt med gode opplevelser og trygge rammer. Moralen sier også noe om at ”de normale” i samfunnet har noe å lære av de som er litt annerledes, og deres innstilling til livet. Det å i visse situasjoner kunne se litt enklere på livet og ikke ta alt så alvorlig er en kunst, en kunst som ”våre små søsken” mestrer med glans. Alt behøver ikke alltid være så komplisert. Diktets hovedmoral forteller at vi alle kan lære noe av hverandre, både ”de normale”, ”de svake”, ”de sterke” og de som er ”litt annerledes”. Alle har vi noe å bidra med i safunnet, både positivt og negativt.

Skal jeg samle mitt inntrykk av diktet med få ord vil jeg si ”Ikke bekymre deg så mye, lev livet og sett pris på det!”. Dette er noe vi alle kan lære av Våre små søsken.

"Våre små søsken"

"Våre små søsken" skrevet av Inger Hagerup

Vi har en liten søster,
vi har en liten bror
som er litt annerledes
enn andre barn på jord.

De kom til denne verden
- det vanskelige sted -
med mindre håndbagasje
enn vi er utstyrt med.

Vi voksne er så kloke
i gjerning og i ord.
Vår lille bror og søster
blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker,
vi har vårt kjøpmanns-
skap.
Og vi beregner livet
i vinning og i tap.

Det er så lett å skubbe
de små og svake vekk,
og la dem stå tilbake
med hjelpeløse trekk.

Det er så lett å glemme:
Når siste båt skal gå,
må alle passasjerer
la all bagasje stå.

Da blir det kanskje lettest
for disse små, fordi
de bare har et hjerte
med sorg og glede i.

Og gleden er så deilig.
Men sorgen er så trist.
Det har vår lille søster
og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden
til de skal gå om bord
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.

Limerick II

Det var en gutt fra Helsinki
folk synes han var litt kinkig
med lange ben
alltid sen
gutten var litt som Pinky

En liten rakker

Johan fra Ås var en ung liten rakker
med sin rarhet fikk han aldri makker
timene gikk
årene fikk
han til å møte Nora så vakker.